Gjennom hasj og whisky

 

“Jeg skal reise med dere” sa han. Han var ivrig da han snakket om reisen. Han vet mer enn oss om hvor stor og farlig er reisen er. Vi var alle overrasket om hvor ivrig han var til reisen.

En kveld hadde jeg fått sjanse å prate med han. Vi hadde sittet sammen ute i gården. Han brukte hasj og jeg hadde drukket alkohol som har jeg fått gave av ham. Vi pratet mye, han spurte meg hvordan er livet i mitt land i Eritrea, hvordan kommet jeg her og hvorfor valgte jeg å reise fra mitt land til Europa, hvorfor går jeg ikke med lovlig måtte osv. jeg har fortalt ham hva er situasjonen i mitt land og hvorfor valgt jeg og de andre med oss å reise. Han tenkte dyp og pust han dypt. “Livet er vanskelig” sa han. Ja svarte jeg, men hvorfor vil du reise med oss? Vet du at du kan ikke få asyl i Europa som oss? Spurte jeg.

“Jeg trenger ikke å få asyl” svarte han.

“da hva er grunnen lot deg å reise med oss?”

Før han svarte meg, sang han en kjærlighetssang. Sangen var på arabisk med en egyptisk aksent. Jeg hadde hørt sangen da var jeg i Sudan.

Sangen sier;

hun viste meg verden

som ikke jeg kjenner

hun ga meg følelse

som ikke jeg hadde

men hun gikk borte

hvor er det jeg vet ikke,

hjertet mitt uten henne

kan aldri leve

han vil prøv forsøke

derfor skal jeg reise.

“Tror du at jeg skal finne henne?” han spurte meg.

“jeg vet ikke, har du ikke adresse?”

“adresse!?” lo han. “glem adresse, jeg vet ikke i hvilket land er hun.”

“da hvor skal du å finne henne?”

“Kanskje dere hjelpe meg.”

Er han full! Tenkte jeg.

“hvordan kan vi hjelpe deg?”

“jo, hvis dere vil dere kan, dere eritreere kjenner hverandre ikke sant!” sa han.

“hva! Er hun eritreisk!?”  jeg var Overrasket.

“ja”

Der var det et lager som holder 250 mennesker, vi som venter til Europa med båt gjennom Middelhavet. Det var to rom der, i vanlig liv rommene kan holde kun en familie, men den gang og før; kanskje til framtid også, rommene holde mer enn 200 mennesker.

Hadde han kjente her med den eritreisk dama!? Tenkte jeg. Hvordan!? Når!? Osv. Jeg spurte ham.

“Det var fem måneder siden” startet ham. “hun var med de første gruppe i årets reise. Hun hadde sår på beina. Hun skadet da hun var på vei til Libya gjennom ørken. De folke som var her med henne trengte ikke å hjelpe henne. De nesten foraktet henne. Hun var i streng pine. Jeg hadde hjulpet henne, hverdag vasket jeg hennes sår og gjorde helbrede. Takk for Gud! Såret grodde raskt.” Sa han og holdt stille. Jeg ventet ikke også mer enn dette. Det var mer enn nok grunn da det han gjorde til henne å falle med i kjærlighet.

“jeg har kjent med mange jenter før, men hun er …!” sa han med et emosjonell stemme.

“har du bilde av henne?” spurte jeg.

“ja, jeg har, skal du hjelpe meg” sa han.

“hvis du har bilde er det ikke mye problem å finne henne, men det er ikke lett å …” jeg kunne ikke fortsette den jeg ville å si.

“hva?” sa han, “hun gikk gravid fra meg.” Sa han.

“hva!?” det var mitt høy stemme.

“jo! Hva!?” spurte han meg.

“Ingenting, jeg skal hjelpe deg. Jeg håper at vi skal finne henne, som du sa det er ikke noe problem til oss som eritreere å finne hverandre. Men jeg vil sove nå.” Sa jeg med lav stemme.

“nei, jeg har en flaske Whisky, vi skal drikke den for henne.” Sa han og gikk inne til Huset.

 Gjennom hasj og whisky

“Jeg skal reise med dere” sa han. Han var ivrig da han snakket om reisen. Han vet mer enn oss om hvor stor og farlig er reisen er. Vi var alle overrasket om hvor ivrig han var til reisen.

En kveld hadde jeg fått sjanse å prate med han. Vi hadde sittet sammen ute i gården. Han brukte hasj og jeg hadde drukket alkohol som har jeg fått gave av ham. Vi pratet mye, han spurte meg hvordan er livet i mitt land i Eritrea, hvordan kommet jeg her og hvorfor valgte jeg å reise fra mitt land til Europa, hvorfor går jeg ikke med lovlig måtte osv. jeg har fortalt ham hva er situasjonen i mitt land og hvorfor valgt jeg og de andre med oss å reise. Han tenkte dyp og pust han dypt. “Livet er vanskelig” sa han. Ja svarte jeg, men hvorfor vil du reise med oss? Vet du at du kan ikke få asyl i Europa som oss? Spurte jeg.

“Jeg trenger ikke å få asyl” svarte han.

“da hva er grunnen lot deg å reise med oss?”

Før han svarte meg, sang han en kjærlighetssang. Sangen var på arabisk med en egyptisk aksent. Jeg hadde hørt sangen da var jeg i Sudan.

Sangen sier;

hun viste meg verden

som ikke jeg kjenner

hun ga meg følelse

som ikke jeg hadde

men hun gikk borte

hvor er det jeg vet ikke,

hjertet mitt uten henne

kan aldri leve

han vil prøv forsøke

derfor skal jeg reise.

“Tror du at jeg skal finne henne?” han spurte meg.

“jeg vet ikke, har du ikke adresse?”

“adresse!?” lo han. “glem adresse, jeg vet ikke i hvilket land er hun.”

“da hvor skal du å finne henne?”

“Kanskje dere hjelpe meg.”

Er han full! Tenkte jeg.

“hvordan kan vi hjelpe deg?”

“jo, hvis dere vil dere kan, dere eritreere kjenner hverandre ikke sant!” sa han.

“hva! Er hun eritreisk!?”  jeg var Overrasket.

“ja”

Der var det et lager som holder 250 mennesker, vi som venter til Europa med båt gjennom Middelhavet. Det var to rom der, i vanlig liv rommene kan holde kun en familie, men den gang og før; kanskje til framtid også, rommene holde mer enn 200 mennesker.

Hadde han kjente her med den eritreisk dama!? Tenkte jeg. Hvordan!? Når!? Osv. Jeg spurte ham.

“Det var fem måneder siden” startet ham. “hun var med de første gruppe i årets reise. Hun hadde sår på beina. Hun skadet da hun var på vei til Libya gjennom ørken. De folke som var her med henne trengte ikke å hjelpe henne. De nesten foraktet henne. Hun var i streng pine. Jeg hadde hjulpet henne, hverdag vasket jeg hennes sår og gjorde helbrede. Takk for Gud! Såret grodde raskt.” Sa han og holdt stille. Jeg ventet ikke også mer enn dette. Det var mer enn nok grunn da det han gjorde til henne å falle med i kjærlighet.

“jeg har kjent med mange jenter før, men hun er …!” sa han med et emosjonell stemme.

“har du bilde av henne?” spurte jeg.

“ja, jeg har, skal du hjelpe meg” sa han.

“hvis du har bilde er det ikke mye problem å finne henne, men det er ikke lett å …” jeg kunne ikke fortsette den jeg ville å si.

“hva?” sa han, “hun gikk gravid fra meg.” Sa han.

“hva!?” det var mitt høy stemme.

“jo! Hva!?” spurte han meg.

“Ingenting, jeg skal hjelpe deg. Jeg håper at vi skal finne henne, som du sa det er ikke noe problem til oss som eritreere å finne hverandre. Men jeg vil sove nå.” Sa jeg med lav stemme.

“nei, jeg har en flaske Whisky, vi skal drikke den for henne.” Sa han og gikk inne til Huset.